Young and prosperous?

Jeg vil på forhånd beklage for språkbruket som kommer.

FAEN!

Den jævla forpulte fittefaensfjernkontrollen til digitalboksen, som IKKE har knapper så jeg kan skifte kanaler på den, er fuckings borte vekk! Jeg har lett i tre jævla kvarter og det eneste jeg sitter igjen med er lokket som skal sitte bak på den.
Kliiiiiiiiiikkeeeeeeeeeer!!

Også glemte jeg snusen min på jobb (ja, jeg snuser. Samme faen.), jeg tryna så jævelig hardt på rompa midt på Karl Johan på vei hjem fra jobb og ble skitten, våt og fikk vondt i rompa, samt riper i stoltheten. Og i tillegg har jeg farget håret mitt idag, og det har blitt ALT for mørkt.

Hælvete.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Min farmor er veldig søt, men litt slitsom til tider. Hun er engelsk og ufrivillig veldig underholdende. Hun har bodd i Norge i 65 år, og aldri lært seg ordentlig norsk fordi hun syns det var et stygt språk da hun først flyttet hit (sær dame med sterke meninger der, altså.)
Etter alle disse årene i landet har det resultert i at hun har glemt halvparten av engelsken sin og lært seg norsk, men hun snakker helt fifty-fifty, uten at noe egentlig betyr så veldig mye i direkte forstand.

Hun hadde visst mistet nummeret mitt, og har nettopp fått det igjen av mamma og pappa, så det feires  med tre telefoner i timen. Jeg føler meg litt slem, men jeg screener henne for jeg orker ikke snakke med henne ti ganger daglig, jeg! Iallfall nå som jeg har ganske mye annet å tenke på.

Men så må jeg jo smile litt, for hun legger igjen beskjed til meg hver gang hun har ringt og ikke fått svar;

“Helloo, hallu.. Ring me tilbaak.. And.. Oh.. It’s Nannan!”.

Vurdert til: av 14 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

1. Jeg går på p-piller (de samme jeg har gått på siden jeg var 20, med flere kjærester og (alt for) mange sex-partnere i tillegg. De funker.
Eller.. De funket ikke èn gang, med den ene kjæresten for tre år siden, jeg ble gravid. Og legen sa at det kan skje, for ingenting er 100% sikkert. “Fy faen så urettferdig” tenkte jeg da, men valget var lett, for jeg var ikke klar for å bli mamma. Ikke i det heletatt.

2. Jeg hadde sex med eks-kjæresten hvor p-pillene ikke fungerte som de skulle sist han var i Oslo.

3. Jeg ble redd for at det skulle gå galt igjen.

4. Tok angrepillen også (for du kan jo aldri være for sikker.)

5. Jeg er gravid.

Hvordan er det i det heletatt mulig?! Livet er forferdelig urettferdig, syns jeg.

Jeg har visst det sikkert i tre uker, og hadde en relativt sikker følelse i kroppen to uker før det også, som fortalte meg at noe var i gjerde...

Så jeg har fått god tid til å tenke... Og tenking er noe dritt.
For denne gangen har det ikke vært like lett å ta en avgjørelse jeg egentlig føler jeg kan leve ett hundre prosent med.
For i motsetning til for tre år siden, èr klar for å bli mamma nå.
Men bortsett fra å være klar er ingenting annet er på plass, egentlig.
Jeg har selv foreldre som fortsatt er lykkelig gift, og jeg har hatt en fantastisk barndom nettopp på grunn av det. Den dagen jeg vil bringe et barn til verden, vil jeg at det skal være planlagt, ønsket, og at alt skal ligge til rette for det.

Så sitter jeg her nå da, og har jo bestemt meg for hva jeg kommer til å gjøre. Og jeg vet det er det “riktige”, men det føles bare ikke så veldig riktig. Jeg var inne på å beholde det også, men det føltes heller ikke riktig.
Så når jeg sier “riktig” nå er det i forhold til hvor i livet jeg er, og hvordan jeg bestandig har villet at livet skal være den dagen jeg skal ha barn. Og også litt hva de få av mine nærmeste jeg fortalt denne hemmeligheten til syns jeg burde gjøre, i forhold til hvordan de kjenner meg, og hva de bestandig har hørt meg si om dette med å få barn.

Jeg hadde aldri trodd at jeg ville være i denne situasjonen, jeg. Jeg er så vant til å nå alle målene jeg setter meg, og føler meg så mislykket akkurat nå...  Denne gangen virker “abort” som et skjellsord i mine egne ører, og det er ganske tøft.
Jeg (og eks-kjæresten min, som har vært helt fantastisk i denne situasjonen) er enige om hva som burde gjøres. Vi har snakket mye om det, og jeg har vært helt okey med den avgjørelsen frem til ikveld. Ikveld kom tvilen litt tilbake, og jeg er så rådvill.
Jeg prøver å fortelle meg selv at det bare er hormonene som spiller inn, som gjør at jeg bare gråter og gråter av alt. Er noe trist, hyler jeg, og dersom det er en søt slutt på en teit fjortissfilm uler jeg og misunner dem de-levde-lykkelige-i-alle-sine-dager-slutten.
Og at det er morgenkvalmen, som burde hete hele-jævla-dagen-spysyke istedenfor, som har gjort meg så utslitt at jeg egentlig bare burde skjermes for mine egne tanker nå.

Men ingenting hjelper, og alt er vanskelig.

Noen ganger er livet så jævla urettferdig.

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter to dager i verdens beste by har jeg allerede klart foelgende; aa miste venninnen min ute paa byen, og ikke huske adressen til hotellet saa jeg endte med aa overnatte hos en venn av en venn av min venninne som bor i financial districk, og deretter gaa verdens mest legendariske walk of shame hjem til hotellet oppover 5th avenue, fordi Korea tydeligvis hadde en eller annen helligdagsfeiring, saa alle gatene opp til hotellet var sperret av.
Med verdens stoerste fjortissugemerke paa halsen, mens jeg stavra avgaarde paa alt for hoye heler.

jeg konkluderer med tre ting;
1. When in NY sleep is overrated.
2. Walk of shame i NY er tusen ganger vaerre enn hjemme i Norge.
3. What happens in NY, stays in NY!!

Over og ut fra NY for denne gangen!

Vurdert til: av 65 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Siden jeg har blitt student igjen, har jeg plutselig høstferie!
Jeg hadde helt glemt at sånne ferier faktisk eksisterer jeg, så jeg ble fryktelig glad da jeg så den på planen.

Så litt på sparket har jeg og en av mine beste venninner bestemt oss for å ta seks dager i den beste byen i verden.
Om vi kommer hjem i live, er ett spørsmål,  men da kommer jeg iallfall til å dø lykkelig. Lover.

Vi skal shoppe til vi må kjøpe ekstra kofferter, drikke vin og champagne i litervis, og krabbe hjem til hotellet som visstnok ligger i krabbeavstand fra flere av de beste utestedene, miss fixit som jeg reiser med har sørget for det.
Hun var i NY hele desember ifjor, og fikk stiftet godt bekjentskap med Markus Schenkenberg (cheesy, I know! Men kjekt å kjenne da!), diverse partyfiksere og mange andre det er vel verdt å kjenne der borte, og har allerede meldt vår ankomst, til stor begeistring for de som venter på oss der borte.
Det kommer til å bli så vakkert.

Jeg tror at den “low maintenance” holdningen til livet jeg vokste på meg da jeg reiste rundt i Thailand i tre måneder tidligere i år sakte men sikkert blir borte igjen.

Sorry å si det, men jeg må bare innrømme at det ér ganske stas med designervesker, heftige byturer, høye hæler og pene mennesker også. Jeg liker’e!

Åh, jeg liker livet akkurat nå, jeg!

Vurdert til: av 61 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter jævla mye om og men har jeg endelig blitt helt ferdig med han, noe som var så veldig på tide.
Jeg har vært skikkelig på vippen lenge, men etter en fuktig lørdag for en måneds tid siden kom endelig kroken på døra.

Han ringte meg litt over tre og lurte på hvor jeg var, og om vi skulle møtes hos meg. Alle vet jo at en telefon litt over tre en lørdagsnatt betyr late night bootycall, og jeg løp de få stegene hjem fra utestedet jeg hadde vært på, mens jeg skrev en gledestrålende melding til hun jeg bor sammen med; “I’m gonna get laaaaaiiiid!!!!”.

Minuttet etter at jeg kommer hjem ringer han på døra, og han rekker så vidt å komme over dørstokken før vi var i gang, som alltid. Det er det som bestandig har vært så gøy med han, bra og lidenskapelig sex.
Men denne gangen var det noe som manglet, ingenting var egentlig så veldig stas og ikke sånn som jeg syns det har vært før.
Han var alt for hardhendt og etter noen minutter spør han meg kjeitete “om jeg kom?”, sånn helt ut av det blå liksom. Jeg så spørrende på han og sa at nei, det hadde jeg ikke gjort, men det var ålreit selvom altså.

Vi fortsetter i noen minutter til, og jeg går ned på ham, og etter alt for kort tid sier han så lidenskapelig som han klarer
“Jeg vil komme i ansiktet ditt.”
Jeg stopper fullstendig opp, setter meg kontant ned på gulvet ved siden av sofaen og ber han gjenta det han sa, før jeg fortsetter og sier
“du vet like godt som meg at etter at du kommer, så går du, så det er totalt uaktuelt at du skal komme i ansiktet mitt nå. Eller noe annet sted for den saks skyld.”
“…”
“Hvis noen skal komme noe sted, har du iallfall å komme deg inn i meg først” sier jeg.
“Ja.. Det må bli neste gang” sier han.
“Vel”, sier jeg, “da kan vi like gjerne bare avslutte med det samme.”

Han kler på seg, og blir stående kjeitete i gangen. Drar meg inntil seg og klemmer meg, mens han kysser meg på halsen. Jeg åpner døren, avbryter klemmen, og viser han ut.
“Hadet da” hører jeg han si, men han får ikke fullført før jeg lukker døren og låser, så hardt og demonstrativt det går an å låse en dør, mens jeg freste “komme i ansiktet mitt du liksom! Jævla lurekukk!”.

Sånn, da var jeg endelig ferdig med han! Godt med alt som er unnagjort.

Vurdert til: av 59 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noen naboer er bedre enn andre.
De aller fleste naboene mine kjenner jeg egentlig ikke, noen er jeg på hils med, og to av dem er naboer med benefits som det så fint kan kalles.

Han ene er det bare fordi vi har vært venner med benefits i de siste fem årene og tilfeldigvis ble naboer for to år siden. Helt tilfeldig og uforskyldt, med andre ord.

Han andre ble fort en nabo med ekstra etter at vi ble kjent på byen ifjor sommer etter å allerede ha vært naboer med soveromsvinduene våre vendt mot hverandre i ett års tid.
Han kaller jeg for Pøntasæpåskjegget.

Pøntasæpåskjegget er vanvittig flott. Halvt italiensk eller noe, høy, mørk, mørkebrune øyne, morsom og en GUD i sengen!
Men med ett rasende festlig stylet tredagersskjegg med nye striper, svosj’er eller annet rart hver gang jeg ser han.  Ganske harry, og dypt fascinerende.

Vi har veldig lite kontakt i hverdagen,  og stort sett i form av meldinger som er type;

-Skal du ut idag?
-Er du ute?
-Keen på besøk?
-Keen på å komme over?
-Keen på å knulle? (noe de fire overstående jo egentlig betyr, bare litt penere pakket inn. Den siste er vel mere unntaket fra regelen de gangene jeg er skikkelig skjeiv i skøyta og ikke gidder å bruke tid på å pakke inn noe som helst.)

Nå er det ganske lenge siden sist noen av oss sende sånne meldinger, med unntak av en torsdag for noen uker siden hvor han lurte på om vi skulle ta en tur ut, som var litt change of scenery siden dét liksom ikke er noe vi gjør.

Sex er det vi gjør.

Da var jeg overraskende fornuftig og takket nei fordi jeg skulle jobbe dagen etter. Når var det jeg ble så fornuftig at jeg takket nei til edle bobler, og samvær som leder til himmelsk sex med en vakker mann egentlig?! Herregud, det er lite voksent.

Innimellom har jeg fått litt på følelsen at Pøntasæ tror at jeg er keen på noe mer med ham enn kun uforpliktende sex, noe jeg ikke er, så jeg tror det var litt for prinsippets skyld at jeg takket nei. Litt sånn “hah! Jeg hadde aldri sagt nei til å bli med ham ut hvis jeg er keen på han, vet du!”

Mot alle mine prinsipper avstod jeg fra alle festligheter fordi hun som bor hos meg har blitt så syk at jeg heller ville bli hjemme og passe på henne ikveld.
Litt på halv elleve doink’er det på msn’en min, og naboen lurer på om ikke jeg skal ut idag. Jeg forklarte at jeg var hjemme pga roomie og han sa videre at han skulle på ett vorspiel på st.Hanshaugen og hadde tenkt å spørre om jeg ville være med han dit og så ut.
Jeg satt som ett spørsmålstegn i sofaen, for vi sosialierer jo ikke sånn!

Jeg vurderte det veldig, for jeg kjente rastløsheten komme krypende over meg, men det endte med at jeg takket pent nei til å bli med idag også, men sa vi fikk ha en tilgode (selvom roomien min lå halvdød på sofaen, og oppfordret meg på det sterkeste til å bli med).
-Jeg hadde ikke takket nei hvis jeg var keen, vet dere.

Men nå sitter jeg her i sengen min, får ikke sove og angrer egentlig ganske mye! For han er jo så ålreit! Og pen.

Og hvis jeg hadde takket ja, hadde det iallfall blitt noe på meg idag. Det er tross alt en hel uke siden sist.

Vurdert til: av 105 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I sommer ble jeg tjueni. Tjue føkkings ni.

Hvis jeg leser om en “Kvinne (29)” i avisen, for eksempel, lager jeg med en gang ett bilde av henne oppi hodet mitt.
Hun er voksen, har iallfall mann og to barn. Sikkert stasjonsvogn med barnesete i også. Også  er hun litt kjip. Fordi 29 er en kjip alder.

Også slår det meg at jeg også er 29.

På papriet er 29 en ganske kjip alder, men ikke i virkeligheten. Eller… Det kommer kanskje litt på hva man gjør ut av det.
Jeg har funnet ut at man kan gjøre litt som man vil med den alderen. Innimellom er jeg voksen, og andre ganger er jeg ganske langt fra voksen. Det høres iallfall voksent ut å si at jeg sitter i styret i gården hvor leiligheten min er.
En ting som ikke er så veldig voksent er å dra på styremøte med forretningsføreren vår, fyllesyk ut av en annen verden fordi jeg var på en blodseriøs fylletur med roomien min igår.

Igår var jeg altså på blodseriøs torsdagsfylletur og idag var jeg på styremøte. Skikkelig barnslig og gøy igår, voksent og angstbetont idag.

Å være selvstendig er også en veldig voksen ting. På mange måter er jeg vel det, men uten mammaen og pappaen min hadde jeg vært fullstendig lost, og sikkert bodd på gata også.
Ja, jeg innrømmer det så gjerne!
Særlig nå etter at jeg sa opp jobben for det som begynner å bli jævla lenge siden, og reiste vekk fra alt som het ansvar i mange måneder, for så å komme hjem å egentlig bare bestemme seg for å ta tre måneder til med ferie, fordi jeg skal begynne å studere igjen nå.
Hadde det ikke vært for foreldrene mine da, hadde hele min økonomiske eksistens gått til helvete. Ikke så voksent, men jeg vet jeg er heldig og privilgert så jeg setter veldig pris på det, istedenfor å ta det for gitt. For det hadde iallfall vært barnslig.

Tørke snørrklyser av en fremmed jente på ett utested fordi en teit gutt spyttet henne i ansiktet. Voksent.
Å fnise av en gutt med alt for tynn hårvekst på samme utested. Barnslig.
Å møte han i majorstuakrysset og slå av en casual samtale uten å skjelve i knærne. Voksent. Jeg var stolt.
Å helomvende og, i tillegg dra til seg selv i hodet med de svære armringene mine, for å unngå han på en av visningene på fashionweek. Det er lite barnslig.
Å ha fire timers storrengjøring (skrubbing av ovn, komfyr, vask av kjøleskap, skrubbe ned badet, pusse prismekronen så den skinner som en million diamanter nå, vokse stuebordet og så videre, og så videre) av leiligheten med Elvis på full guffe. Ganske voksent.
Å ha nachpiel så leiligheten ser bomba ut to dager senere. Skikkelig barnslig.
Å se “Cinema Paradiso”. Voksent.
Å bli redd bare jeg ser coveret av “The Grudge”. Barnslig. Og pysete.

Jeg tror jeg kunne fortsatt i det uendelige egentlig.

Men jeg har egentlig konkludert med at så lenge jeg har det gøy og livet er bra, gjør det ingenting å være 29. Så da syns jeg bare det skal fortsette sånn.

Men én ting kan jeg si på forhånd.. Neste år blir jeg ikke tredve. Da blir jeg tjueti!

Vurdert til: av 82 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Morten: Jeg var så jævelig smart da jeg var liten, jeg!
Sandra: Saklig.
Morten: JEG VAR DET!!! Jeg var sånn der… øh… Hva heter det….
Sandra: …
Morten: Øh… Jo! Jeg var sånn der utvikla!!
Sandra: Ingen tvil om at det har jevnet seg ut gjennom årenes løp, da.

Små samtaler med eks-roomie en tirsdagskveld svikter aldri!

Vurdert til: av 86 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En venninne sa til meg en dag at hun hadde tenkt så lenge på at hun syns jeg burde begynne å skrive en blogg med alle de tingene som skjer i livet mitt. For det er ikke lite!
Og blogg har jeg jo skrevet lenge, i hemmelighet.
Under navnet Sandra Westerhagen, for da slipper jeg egentlig å ha ett filter (for min egen del. Hvis ikke hadde filter vært utrolig nødvendig. Innimellom tror jeg kanskje det hadde vært nødvendig uansett men da bare lukker jeg øynene og håper på det beste!).
Jeg tror ikke dette innlegget kommer til å ha noe behov for filter, men Sandra Westerhagen består, so here we go…

Ok, innmari long time no see og alt det der. Jeg har kommet helt ut av skrivemodus jeg, men jeg skal komme sterkere tilbake nå. Om enn ikke for andres glede enn min egen iallfall.
Å oppsummere hva som har skjedd siden sist kan ta ganske lang tid, så jeg tar en slags kortversjon;

-Jeg er godt hjemme igjen etter verdens beste tur gjennom Thailand og Malaysia med en venninne som varte i nesten tre måneder. Jeg har fått nye verdier i livet mitt (som for eksempel at det ikke er så dritviktig å vise seg på vip’en alle de “riktige” utestedene hver eneste helg med nye kjoler og designervesker. Ikke hver helg iallfall. Det er bare så 2008, liksom.). Jeg bare sier det.

-Han er iallfall helt 2008!

-Leieboeren jeg fikk måneden før jeg reiste og jeg har blitt uadskillelige gode venner, og pinky-swear’et på at vi skal bo sammen i iallfall to år på lørdag (på nachpiel, da klokken var sånn nærmere fem, men det teller selvom!! Det gjør det!).

-Jeg trodde i ett minutt at jeg var forelsket i bestekamerat nummer 2. Det varte èn dag. Krise over.

-Jeg har knust ett hjerte.

-Jeg tror jeg har truffet drømmemannen, iallfall èn av dem (på nachpiel på lørdag, rett før roomie og jeg pinky-swear’et. Det var ett bra nachpiel altså, I’m telling you!).

-Jeg har hatt sammenhegende ferie, minus fire uker da jeg vikarierte litt i ett revisorfirma fordi det ble så kjedelig med fri HELE tiden, siden 27 februar. Ganske ubrukelig egentlig, men herregud så undervurdert!

-Åh! Jeg har sluttet å røyke! Sånn helt 100%! I iallfall fire måneder! Hvis ikke dèt er røddig, så vet ikke jeg.

-Jeg har konkludert med at jeg er så jævla glad for at jeg ikke er en kontorrotte av en folkesky revisor på ca 24 år som går i kjipere klær en morra til Jan Tøger.

Bare for å nevne noe, liksom.

Jeg kommer sterkere og mer sammenhengende tilbake neste gang!

So, until then.. Over og ut!

Vurdert til: av 87 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende